La vie est belle, si tu veux.

Eg var ute med Laura i gaar, og det var kjekt. I byen er det teaterfestival, og alle er egentlig glade.
I dag tidleg vakna eg i ellevetida, men hadde ikkje noko lyst a sta opp. Neste gong eg vakna var klokka halv eitt, og daa hadde eg derimot lyst a sta opp. Rullegardina var heilt nede, men eg kunne nett sa vidt skimte sol. Eg gjekk optimistisk mot vindauge, tok gardinga fort opp og fant til min fine overraskelse at det nesten var sol ute, nesten litt bla himmel og nesten ikkje regn i det heile tatt - etter konstant regn, vind og kaldt vêr etter eg kom heim fra fantastiske Spania.
Eg tar pa meg fine morgonkler, tar fort strikk i haaret, og blir glad nar eg ser at eg faktisk var omtrendt fin pa haaret og at sminken heng fortsatt fint pa, noe den ikkje gjer sa frykteleg ofte.
Mens eg gar ned den 60° bratte detsomeingongvareinloftstege-trappa bestemmer eg meg for a ein god frokost med stekt egg og te. Og som ein kvar frokost fortjener, fortjente ogsa den her bra musikk.
Eg gar gjennom kjokken-cd'samlinga og moter pa masse drit: The Corrs; nei! Simple Plan; nei nei og nei! Les Enfoirés; nei! Mozart; ...nei! Indochine; nei! Ein til The Corrs; NEI!
Som de kanskje skjonner var ikkje det noe enkelt, sa eg bestemte meg for a ga inn pa stova - uten for store forhapningar. (Men, det er jo enklare a ga inn i stova enn heilt opp pa rommet, ergo: eg gar inn pa stova.) Auga sklir nedover masse nei-musikk, type typisk VertsfamilienMinSinMusikk som nevnt ovanfor. Plutseleg ser eg ei bla skrift pa svart bakgrunn som eg ma lese om att minst to gonger:

MILES DAVIS

Det var riktignok ei best of plate, fra ei jazzsamling med noen fa cd'ar av dei beste.
Men likevel.

Quelle Belle Surprise!

For ein flott dag det her blei!
I ettermiddag har eg ovd til kunsthistorie eksamenen i morgon sammen med Ungarn-Laura. Eg trur det gar bra.


Frokosten var forrsten veldig god, sjolv om brodet blei litt for svidd, og me ikkje hadde tomater.

Helsing Siri